مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ عَبَسَ وَتَوَلَّىٰٓ ۝١

Han rynket pannen og vendte seg bort

أَن جَآءَهُ ٱلْأَعْمَىٰ ۝٢

fordi den blinde kom til ham.

وَمَا يُدْرِيكَ لَعَلَّهُۥ يَزَّكَّىٰٓ ۝۳

Men hva vet du, kanskje vil han rense seg,

أَوْ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ ٱلذِّكْرَىٰٓ ۝٤

eller komme til ettertanke, så formaningen kan være til gagn for ham?

أَمَّا مَنِ ٱسْتَغْنَىٰ ۝٥

Men den som er seg selv nok,

فَأَنتَ لَهُۥ تَصَدَّىٰ ۝٦

ham tar du vel imot,

وَمَا عَلَيْكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ ۝۷

skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg.

وَأَمَّا مَن جَآءَكَ يَسْعَىٰ ۝۸

Men den som kommer til deg full av iver

وَهُوَ يَخْشَىٰ ۝۹

og frykt,

فَأَنتَ عَنْهُ تَلَهَّىٰ ۝١۰

ham overser du.

كَلَّآ إِنَّهَا تَذْكِرَةٌۭ ۝١١

Nei sannelig, dette er en påminnelse,

فَمَن شَآءَ ذَكَرَهُۥ ۝١٢

og den som vil, legger seg den på minne,

فِى صُحُفٍۢ مُّكَرَّمَةٍۢ ۝١۳

på ærverdige blad,

مَّرْفُوعَةٍۢ مُّطَهَّرَةٍۭ ۝١٤

opphøyde og rene,

بِأَيْدِى سَفَرَةٍۢ ۝١٥

ved skriveres hender,

كِرَامٍۭ بَرَرَةٍۢ ۝١٦

edle og fromme.

قُتِلَ ٱلْإِنسَٰنُ مَآ أَكْفَرَهُۥ ۝١۷

Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er!

مِنْ أَىِّ شَىْءٍ خَلَقَهُۥ ۝١۸

Av hva har Han vel skapt ham?

مِن نُّطْفَةٍ خَلَقَهُۥ فَقَدَّرَهُۥ ۝١۹

Av en sæddråpe har Han skapt ham, og så fastsatt rammen for ham.

ثُمَّ ٱلسَّبِيلَ يَسَّرَهُۥ ۝٢۰

Derpå har Han lagt til rette hans vei.

ثُمَّ أَمَاتَهُۥ فَأَقْبَرَهُۥ ۝٢١

Så lar Han ham dø og bringer ham i graven.

ثُمَّ إِذَا شَآءَ أَنشَرَهُۥ ۝٢٢

Derpå, når Han vil, gjenoppvekker Han ham.

كَلَّا لَمَّا يَقْضِ مَآ أَمَرَهُۥ ۝٢۳

Nei, sannelig, han har ikke utført det Han påla ham!

فَلْيَنظُرِ ٱلْإِنسَٰنُ إِلَىٰ طَعَامِهِۦٓ ۝٢٤

Så la da mennesket betrakte sin føde!

أَنَّا صَبَبْنَا ٱلْمَآءَ صَبًّۭا ۝٢٥

Vi har latt vannet strømme rikelig,

ثُمَّ شَقَقْنَا ٱلْأَرْضَ شَقًّۭا ۝٢٦

og så laget Vi små sprekker i jorden.

فَأَنۢبَتْنَا فِيهَا حَبًّۭا ۝٢۷

Og i dem har Vi latt korn vokse,

وَعِنَبًۭا وَقَضْبًۭا ۝٢۸

og vinstokker og grønnsaker,

وَزَيْتُونًۭا وَنَخْلًۭا ۝٢۹

oliven og palmer

وَحَدَآئِقَ غُلْبًۭا ۝۳۰

og trefylte haver

وَفَٰكِهَةًۭ وَأَبًّۭا ۝۳١

og frukt, og fôr,

مَّتَٰعًۭا لَّكُمْ وَلِأَنْعَٰمِكُمْ ۝۳٢

til glede for dere og deres fe.

فَإِذَا جَآءَتِ ٱلصَّآخَّةُ ۝۳۳

Men når drønnet kommer!

يَوْمَ يَفِرُّ ٱلْمَرْءُ مِنْ أَخِيهِ ۝۳٤

På denne dag flyr mannen bort fra sin bror,

وَأُمِّهِۦ وَأَبِيهِ ۝۳٥

sin mor og sin far,

وَصَٰحِبَتِهِۦ وَبَنِيهِ ۝۳٦

sin hustru og sine barn.

لِكُلِّ ٱمْرِئٍۢ مِّنْهُمْ يَوْمَئِذٍۢ شَأْنٌۭ يُغْنِيهِ ۝۳۷

På denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt.

وُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۢ مُّسْفِرَةٌۭ ۝۳۸

På denne dag vil det være ansikter som stråler,

ضَاحِكَةٌۭ مُّسْتَبْشِرَةٌۭ ۝۳۹

og ler og er fulle av fryd.

وَوُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍ عَلَيْهَا غَبَرَةٌۭ ۝٤۰

På denne dag vil det være ansikter fylt av støv

تَرْهَقُهَا قَتَرَةٌ ۝٤١

og dekket av mørke:

أُو۟لَٰٓئِكَ هُمُ ٱلْكَفَرَةُ ٱلْفَجَرَةُ ۝٤٢

Disse er de vantro, de syndefulle.