مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ إِذَا وَقَعَتِ ٱلْوَاقِعَةُ ۝١

Når begivenheten inntreffer,

لَيْسَ لِوَقْعَتِهَا كَاذِبَةٌ ۝٢

kan det ikke benektes at den inntreffer.

خَافِضَةٌۭ رَّافِعَةٌ ۝۳

Den fornedrer og opphøyer.

إِذَا رُجَّتِ ٱلْأَرْضُ رَجًّۭا ۝٤

Når jorden rystes i en veldig skaking,

وَبُسَّتِ ٱلْجِبَالُ بَسًّۭا ۝٥

når fjellene smuldres til smuler,

فَكَانَتْ هَبَآءًۭ مُّنۢبَثًّۭا ۝٦

og blir som oppvirvlet støv,

وَكُنتُمْ أَزْوَٰجًۭا ثَلَٰثَةًۭ ۝۷

da blir dere av tre slag:

فَأَصْحَٰبُ ٱلْمَيْمَنَةِ مَآ أَصْحَٰبُ ٱلْمَيْمَنَةِ ۝۸

De til høyre, hva med dem til høyre?

وَأَصْحَٰبُ ٱلْمَشْـَٔمَةِ مَآ أَصْحَٰبُ ٱلْمَشْـَٔمَةِ ۝۹

De til venstre, hva med dem til venstre?

وَٱلسَّٰبِقُونَ ٱلسَّٰبِقُونَ ۝١۰

Og de som ligger først i løpet? De som ligger først i løpet

أُو۟لَٰٓئِكَ ٱلْمُقَرَّبُونَ ۝١١

– disse er det som kommer i Herrens nærhet,

فِى جَنَّٰتِ ٱلنَّعِيمِ ۝١٢

i lykksalighetens haver.

ثُلَّةٌۭ مِّنَ ٱلْأَوَّلِينَ ۝١۳

En stor flokk fra tidligere tider,

وَقَلِيلٌۭ مِّنَ ٱلْءَاخِرِينَ ۝١٤

men få fra de senere.

عَلَىٰ سُرُرٍۢ مَّوْضُونَةٍۢ ۝١٥

På pyntede benker hviler de

مُّتَّكِـِٔينَ عَلَيْهَا مُتَقَٰبِلِينَ ۝١٦

overfor hverandre,

يَطُوفُ عَلَيْهِمْ وِلْدَٰنٌۭ مُّخَلَّدُونَ ۝١۷

mens evig unge gutter går rundt blant dem

بِأَكْوَابٍۢ وَأَبَارِيقَ وَكَأْسٍۢ مِّن مَّعِينٍۢ ۝١۸

med skåler og krus og beger med den klareste drikk,

لَّا يُصَدَّعُونَ عَنْهَا وَلَا يُنزِفُونَ ۝١۹

som man ikke får vondt i hodet eller mister vettet av,

وَفَٰكِهَةٍۢ مِّمَّا يَتَخَيَّرُونَ ۝٢۰

med slike frukter som de velger seg ut,

وَلَحْمِ طَيْرٍۢ مِّمَّا يَشْتَهُونَ ۝٢١

og kjøtt og fugl som de ønsker seg.

وَحُورٌ عِينٌۭ ۝٢٢

Og storøyde kvinner er der,

كَأَمْثَٰلِ ٱللُّؤْلُؤِ ٱلْمَكْنُونِ ۝٢۳

lik vel forvarte perler.

جَزَآءًۢ بِمَا كَانُوا۟ يَعْمَلُونَ ۝٢٤

Som belønning for deres innsats.

لَا يَسْمَعُونَ فِيهَا لَغْوًۭا وَلَا تَأْثِيمًا ۝٢٥

Der skal de ikke høre tomt snakk, og ingen bebreidelser,

إِلَّا قِيلًۭا سَلَٰمًۭا سَلَٰمًۭا ۝٢٦

bare ordene: «Fred, fred!»

وَأَصْحَٰبُ ٱلْيَمِينِ مَآ أَصْحَٰبُ ٱلْيَمِينِ ۝٢۷

Og de til høyre, hva med dem til høyre?

فِى سِدْرٍۢ مَّخْضُودٍۢ ۝٢۸

Blant tornefrie lotustrær

وَطَلْحٍۢ مَّنضُودٍۢ ۝٢۹

og tette akasier,

وَظِلٍّۢ مَّمْدُودٍۢ ۝۳۰

utstrakt skygge

وَمَآءٍۢ مَّسْكُوبٍۢ ۝۳١

og sprudlende vann,

وَفَٰكِهَةٍۢ كَثِيرَةٍۢ ۝۳٢

frukt i overflod,

لَّا مَقْطُوعَةٍۢ وَلَا مَمْنُوعَةٍۢ ۝۳۳

alltid for hånden og fri til å ta av,

وَفُرُشٍۢ مَّرْفُوعَةٍ ۝۳٤

på opphøyde leier.

إِنَّآ أَنشَأْنَٰهُنَّ إِنشَآءًۭ ۝۳٥

Fullkomne har Vi skapt dem, paradisets kvinner,

فَجَعَلْنَٰهُنَّ أَبْكَارًا ۝۳٦

som plettfrie jomfruer,

عُرُبًا أَتْرَابًۭا ۝۳۷

ømme og kjærlige, jevngamle

لِّأَصْحَٰبِ ٱلْيَمِينِ ۝۳۸

med dem til høyre,

ثُلَّةٌۭ مِّنَ ٱلْأَوَّلِينَ ۝۳۹

– en stor flokk fra tidligere tider,

وَثُلَّةٌۭ مِّنَ ٱلْءَاخِرِينَ ۝٤۰

og en stor flokk fra de senere.

وَأَصْحَٰبُ ٱلشِّمَالِ مَآ أَصْحَٰبُ ٱلشِّمَالِ ۝٤١

Og de til venstre, hva med dem til venstre?

فِى سَمُومٍۢ وَحَمِيمٍۢ ۝٤٢

I het, kvelende vind og skåldende vann,

وَظِلٍّۢ مِّن يَحْمُومٍۢ ۝٤۳

i skygge av kullsvart røyk,

لَّا بَارِدٍۢ وَلَا كَرِيمٍ ۝٤٤

som ikke svaler, og ikke er til behag.

إِنَّهُمْ كَانُوا۟ قَبْلَ ذَٰلِكَ مُتْرَفِينَ ۝٤٥

Tidligere levde de et liv i vellevnet,

وَكَانُوا۟ يُصِرُّونَ عَلَى ٱلْحِنثِ ٱلْعَظِيمِ ۝٤٦

og turet frem i stor synd,

وَكَانُوا۟ يَقُولُونَ أَئِذَا مِتْنَا وَكُنَّا تُرَابًۭا وَعِظَٰمًا أَءِنَّا لَمَبْعُوثُونَ ۝٤۷

og pleide å si: «Når vi er døde og blitt til støv og tørre ben, skal vi da oppstå?

أَوَءَابَآؤُنَا ٱلْأَوَّلُونَ ۝٤۸

Og henfarne fedre også?»

قُلْ إِنَّ ٱلْأَوَّلِينَ وَٱلْءَاخِرِينَ ۝٤۹

Si: «Både de første og de siste,

لَمَجْمُوعُونَ إِلَىٰ مِيقَٰتِ يَوْمٍۢ مَّعْلُومٍۢ ۝٥۰

alle vil bli samlet, til fastsatt tid en bestemt dag.»

ثُمَّ إِنَّكُمْ أَيُّهَا ٱلضَّآلُّونَ ٱلْمُكَذِّبُونَ ۝٥١

Da vil dere som farer vill og holder sannhet for løgn,

لَءَاكِلُونَ مِن شَجَرٍۢ مِّن زَقُّومٍۢ ۝٥٢

få spise av Zaqqum-treet.

فَمَالِـُٔونَ مِنْهَا ٱلْبُطُونَ ۝٥۳

Fylle magen av det,

فَشَٰرِبُونَ عَلَيْهِ مِنَ ٱلْحَمِيمِ ۝٥٤

og drikke kokende vann ved siden av.

فَشَٰرِبُونَ شُرْبَ ٱلْهِيمِ ۝٥٥

Og dere vil drikke som uttørstede kameler.

هَٰذَا نُزُلُهُمْ يَوْمَ ٱلدِّينِ ۝٥٦

Dette er deres velkomsthilsen på dommens dag!

نَحْنُ خَلَقْنَٰكُمْ فَلَوْلَا تُصَدِّقُونَ ۝٥۷

Det er Vi som har skapt dere! Hvorfor anser dere ikke dette for sant?

أَفَرَءَيْتُم مَّا تُمْنُونَ ۝٥۸

Hva med sæddråpene som dere avgir!

ءَأَنتُمْ تَخْلُقُونَهُۥٓ أَمْ نَحْنُ ٱلْخَٰلِقُونَ ۝٥۹

Har dere skapt dem? Eller er Vi skaperen?

نَحْنُ قَدَّرْنَا بَيْنَكُمُ ٱلْمَوْتَ وَمَا نَحْنُ بِمَسْبُوقِينَ ۝٦۰

Vi har fastsatt døden for dere, ingen kan foregripe Oss,

عَلَىٰٓ أَن نُّبَدِّلَ أَمْثَٰلَكُمْ وَنُنشِئَكُمْ فِى مَا لَا تَعْلَمُونَ ۝٦١

for å skifte dere ut med deres like og la dere oppstå i en skikkelse dere ikke kjenner.

وَلَقَدْ عَلِمْتُمُ ٱلنَّشْأَةَ ٱلْأُولَىٰ فَلَوْلَا تَذَكَّرُونَ ۝٦٢

Dere er kjent med den første oppståen (fødsel). Hvorfor tenker dere ikke etter?

أَفَرَءَيْتُم مَّا تَحْرُثُونَ ۝٦۳

Har dere tenkt over jorden dere dyrker?

ءَأَنتُمْ تَزْرَعُونَهُۥٓ أَمْ نَحْنُ ٱلزَّٰرِعُونَ ۝٦٤

Er det dere som står bak utsæden, eller er det Vi som sår?

لَوْ نَشَآءُ لَجَعَلْنَٰهُ حُطَٰمًۭا فَظَلْتُمْ تَفَكَّهُونَ ۝٦٥

Om Vi ville, kunne Vi gjøre den til en unyttig vekst, og dere ville utbryte:

إِنَّا لَمُغْرَمُونَ ۝٦٦

«Vi er ruinert!»

بَلْ نَحْنُ مَحْرُومُونَ ۝٦۷

«Vi er plyndret!»

أَفَرَءَيْتُمُ ٱلْمَآءَ ٱلَّذِى تَشْرَبُونَ ۝٦۸

Har dere tenkt over vannet som dere drikker?

ءَأَنتُمْ أَنزَلْتُمُوهُ مِنَ ٱلْمُزْنِ أَمْ نَحْنُ ٱلْمُنزِلُونَ ۝٦۹

Er det dere som sender det ned fra skyene? Eller er det Vi som sender det?

لَوْ نَشَآءُ جَعَلْنَٰهُ أُجَاجًۭا فَلَوْلَا تَشْكُرُونَ ۝۷۰

Om Vi ville, kunne Vi gjøre det udrikkelig! Hvorfor er dere da ikke takknemlige?

أَفَرَءَيْتُمُ ٱلنَّارَ ٱلَّتِى تُورُونَ ۝۷١

Har dere tenkt over ilden, som dere tenner?

ءَأَنتُمْ أَنشَأْتُمْ شَجَرَتَهَآ أَمْ نَحْنُ ٱلْمُنشِـُٔونَ ۝۷٢

Har dere frembrakt dens brensel? Eller Vi?

نَحْنُ جَعَلْنَٰهَا تَذْكِرَةًۭ وَمَتَٰعًۭا لِّلْمُقْوِينَ ۝۷۳

Det er Vi som har gjort dette, som en påminnelse, og til nytte for dem som er i ørkenen.

فَسَبِّحْ بِٱسْمِ رَبِّكَ ٱلْعَظِيمِ ۝۷٤

Så pris din Herre den Veldiges navn.

۞ فَلَآ أُقْسِمُ بِمَوَٰقِعِ ٱلنُّجُومِ ۝۷٥

Nei, jeg sverger ved stjernenes nedgang,

وَإِنَّهُۥ لَقَسَمٌۭ لَّوْ تَعْلَمُونَ عَظِيمٌ ۝۷٦

og dette er en stor ed, om dere bare hadde visst.

إِنَّهُۥ لَقُرْءَانٌۭ كَرِيمٌۭ ۝۷۷

Dette er en kostelig Koran

فِى كِتَٰبٍۢ مَّكْنُونٍۢ ۝۷۸

som finnes i en vel forvart Bok!

لَّا يَمَسُّهُۥٓ إِلَّا ٱلْمُطَهَّرُونَ ۝۷۹

Bare de rene får røre den!

تَنزِيلٌۭ مِّن رَّبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝۸۰

En åpenbaring fra all verdens Herre!

أَفَبِهَٰذَا ٱلْحَدِيثِ أَنتُم مُّدْهِنُونَ ۝۸١

Skulle dere da forsmå denne forkynnelse?

وَتَجْعَلُونَ رِزْقَكُمْ أَنَّكُمْ تُكَذِّبُونَ ۝۸٢

Og gjøre det til en livssak å erklære den for løgn?

فَلَوْلَآ إِذَا بَلَغَتِ ٱلْحُلْقُومَ ۝۸۳

Når den døende har sjelen oppe i halsen,

وَأَنتُمْ حِينَئِذٍۢ تَنظُرُونَ ۝۸٤

mens dere står og ser på,

وَنَحْنُ أَقْرَبُ إِلَيْهِ مِنكُمْ وَلَٰكِن لَّا تُبْصِرُونَ ۝۸٥

men Vi er ham nærmere enn dere, uten at dere ser det,

فَلَوْلَآ إِن كُنتُمْ غَيْرَ مَدِينِينَ ۝۸٦

så, hvis dere ikke var Oss underlagt,

تَرْجِعُونَهَآ إِن كُنتُمْ صَٰدِقِينَ ۝۸۷

hvorfor bringer dere da ikke hans sjel tilbake, om dere snakker sant?

فَأَمَّآ إِن كَانَ مِنَ ٱلْمُقَرَّبِينَ ۝۸۸

Hvis han er av dem som får komme i Herrens nærhet,

فَرَوْحٌۭ وَرَيْحَانٌۭ وَجَنَّتُ نَعِيمٍۢ ۝۸۹

en aromatisk luftning, hvile, og lykksalighetens have.

وَأَمَّآ إِن كَانَ مِنْ أَصْحَٰبِ ٱلْيَمِينِ ۝۹۰

Er han av dem til høyre,

فَسَلَٰمٌۭ لَّكَ مِنْ أَصْحَٰبِ ٱلْيَمِينِ ۝۹١

– «Fred være med deg, som er av høyre hånds flokk!»

وَأَمَّآ إِن كَانَ مِنَ ٱلْمُكَذِّبِينَ ٱلضَّآلِّينَ ۝۹٢

Men er han av dem som holdt sannhet for løgn, og fór vill,

فَنُزُلٌۭ مِّنْ حَمِيمٍۢ ۝۹۳

– en velkomsthilsen av kokende vann,

وَتَصْلِيَةُ جَحِيمٍ ۝۹٤

og helvetes brann.

إِنَّ هَٰذَا لَهُوَ حَقُّ ٱلْيَقِينِ ۝۹٥

Dette er den visse sannhet!

فَسَبِّحْ بِٱسْمِ رَبِّكَ ٱلْعَظِيمِ ۝۹٦

Så pris din Herre den Veldiges navn!